Hvorfor feirer vi 17. mai? – komplett guide til Norges grunnlovsdag

Det som skjedde på Eidsvoll i 1814

Det er noe med lyden av et skolekorps som varmer opp en kvart på åtte om morgenen. Klarinetten som søker tonen, en eller annen tuba som har fått ny eier siden i fjor og fortsatt ikke helt vet hvor den skal puste, en trommeslager som banker tre slag for å markere at nå er vi i gang. Det lukter morgendugg og nystrøken bunadskjorte. Naboen kommer ut i bunad og sokker, hilser litt brydd. Et eller annet sted er det noen som har glemt å stryke flagget siden i fjor, og det henger der, sammenfiltret rundt stanga, som en venn man har sviktet og ikke helt vet hvordan man skal forklare seg overfor.

Det er 17. mai. Norges nasjonaldag. Eller grunnlovsdagen, som den også heter, og som er det den egentlig handler om. I 2026 faller den på en søndag.

For å forstå hvorfor vi feirer den, må vi til Eidsvoll. Til en bygning som i dag står gulhvit og verdig som et lite slott i seg selv, og som i 1814 tilfeldigvis var et jernverk med en eier som hadde råd til å huse 112 menn fra «hele landet». Hele landet vil her si Sør- og Midt-Norge – beskjeden om innkallingen rakk aldri opp til Nord-Norge før det hele var over, og slik er det blitt: Vår grunnlov er signert uten Tromsø, Bodø og Kirkenes, en historisk skjevhet som har blitt værende.

Det er en søndag i januar 1814. Frederik 6., konge av Danmark-Norge, sitter i København og taper Napoleonskrigene på den galne siden. 14. januar undertegnes Kieltraktaten i havnebyen Kiel, og med ett kuttet 434 års union mellom Danmark og Norge. Norge skulle overgis til Sverige som en slags krigserstatning. Vi var en pakke. En vase som ble flyttet fra én peishylle til en annen.

Vi takket nei.

Eller rettere sagt: Den danske prinsen Christian Frederik, som tilfeldigvis var dansk-norsk stattholder og altså satt i Norge da det hele skjedde, takket nei. Han kalte sammen norske stormenn til Eidsvoll i februar, og 10. april 1814 møttes Riksforsamlingen – 112 menn, gjennomsnittsalder 42 år, yngst Thomas Konow på 17 (han som senere ble admiral, men det er en annen historie). De skrev grunnlov. De gjorde det fort, fordi den svenske kronprinsen Karl Johan var på vei tilbake fra kontinentet og kunne sette makt bak Kieltraktaten når som helst.

16. mai 1814 vedtok Riksforsamlingen Grunnloven enstemmig. 17. mai daterte og underskrev presidentskapet det – Christian Magnus Falsen, Hilmar Meincke Krohg og Wilhelm Frimann Koren Christie – og samme dag ble Christian Frederik enstemmig valgt til norsk konge. Den 18. mai var alle signaturer på plass. 19. mai aksepterte Christian Frederik valget. Forsamlingen ble oppløst. Den 20. mai grep representantene hverandre i hendene og ropte: «Enige og troe, indtil Dovre falder!»

Så reiste de hjem.

Vi feirer 17. mai fordi det var dagen de signerte. Den er, hvis du virkelig skal være pirkete, dagen etter selve vedtaket. Men det var også dagen Christian Frederik ble valgt, og det var dagen de leste opp den ferdige teksten, og det er den datoen som står øverst på Grunnlovens første side. Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814. Slik er det.

Norges grunnlov er den nest eldste grunnlov fortsatt i bruk i verden. Bare den amerikanske fra 1787 er eldre. Den er endret mange ganger, og den ble revidert allerede høsten 1814, da Norge måtte gå i union med Sverige likevel etter en kort, stusslig krig. Men den overlevde.

De forbudte årene – og Torgslaget i 1829

Du tror kanskje at vi straks begynte å feire. At det fra 1815 har vært barnetog og bunad og pølser. Det har det ikke.

I de første årene var det stille. Noen private fester, særlig i Trondheim, der kjøpmann og journalist Matthias Conrad Peterson var en utrettelig forkjemper. Den aller første offentlige markeringen skal ha funnet sted i Trondhjem i 1815. Men det var ikke nasjonaldag. Det var et privat anliggende, holdt med rødvin og hardt brød i hjem hvor folk våget å gjøre noe slikt.

Så kom 1820-årene. Stortinget begynte å markere dagen. Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818 og som regjerte både Norge og Sverige, så på det hele som en provokasjon. Han mente at nordmenn burde feire 4. november, dagen da den reviderte grunnloven og unionen med Sverige ble vedtatt. Han kjempet hardt for det. Han kunngjorde i 1828 at 17. mai ikke skulle markeres.

Det var 17. mai 1829 alt skar seg.

Christiania var stille om morgenen. Senere begynte folk å samle seg på kaien – det skulle komme et dampskip. Dampskip var nytt, dampskip var fremtiden, dampskip var noe man gikk og så på sánn som folk i dag går for å se ladestasjoner åpne. Skipet het Constitutionen. Et navn som åpenbart kunne tolkes på minst to måter. Da det la til kai på selve grunnlovsdagen, ropte den 21 år gamle Henrik Wergeland fra festningsvollen: «Leve Konstitusjonen!»

Han mente skipet. Han mente grunnloven. Han mente begge deler.

Folk strømmet til Stortorget. Stattholderen, den svenske greven Baltzar Bogislaus von Platen, mente det var hans plikt å håndheve kongens forbud, og kalte inn både kavaleri og infanteri. Soldatene red inn i folkemengden. De slo med sabler og geværkolber. Mer enn tretti mennesker ble skadet, ingen ble drept, og Henrik Wergeland selv fikk et sabelhugg over skulderen som spjeret studentuniformen hans. Dagen etter pakket han uniformen i en pakke og sendte den til kommandant Wedel Jarlsberg på Akershus med et klagebrev. Saken døde hen. Uniformen ble senere gitt til en fattig konfirmant.

Det heter Torgslaget, og det var katastrofalt for Karl Johan.

Reaksjonene i hovedstaden var rasende. Brev til Stortinget. Avisartikler. Wergeland skrev en farse senere samme år. Det viste seg at å sende kavaleri inn i en folkemengde av fredelige borgere, koner og barn ikke var en politisk vinneroppskrift, og fra 1833 markerte Stortinget 17. mai offisielt. Da holdt Wergeland selv den første offentlige 17. mai-talen, ved avdukingen av minnesmerket over Christian Krohg på Stortorget. Etter Karl Johans død i 1844 ble feiringen helt fri.

Wergeland, Bjørnson og det første barnetoget

Henrik Wergeland var dikter og samfunnsdebattant og kranglefant av rang, han var Norges første riksarkivar, og han ble bare 37 år. Han døde i 1845. Men på de få årene han hadde, gjorde han 17. mai til en folkets dag. Han skrev dikt, holdt taler, arrangerte fester med bål og dans hjemme i Eidsvoll. Han mente folket måtte forstå hva grunnloven faktisk betydde – at det var et dokument om frihet, ikke et bibliotekark for jurister. På sin egen sytten-mai-fest hjemme på prestegården mente han det «slemmeste» med dagen var katzenjammeren – kjært norsk-tysk fyllevåkenhet – som rammet «den 18de».

Bjørnstjerne Bjørnson tok arven videre. Han var Wergelands beundrer, han var nasjonalskald, han var på sin egen måte en mediestjerne, og i 1859 skrev han et dikt som het «Norsk Fædrelandssang» til Karl 15. Diktet ble til over flere år, og melodien fikk det av fetteren Rikard Nordraak i 1863. I dag kjenner du det som «Ja, vi elsker dette landet». Stortinget vedtok formelt at det er Norges nasjonalsang så sent som i 2019. Vi hadde sunget den i 156 år før noen tok seg bryet.

Det var også Bjørnson som gjorde det utenkelige i 1870. Sammen med skolestyrer Peter Qvam – som året før hadde arrangert et lite tog på sin egen skole – fikk han det første store «smaagutternes flagtog» på beina i Christiania. Rundt 1200 gutter, fra flere skoler, gikk i tog opp Karl Johans gate til Slottet og sang Kongesangen foran balkongen. Bjørnsons egen sønn Bjørn var med, og han har skrevet om hvordan folk langs gatene lo av dem. Kvinner og menn, gamle og unge, «de lo av oss».

Det var bare gutter. Først i 1889 fikk jentene være med, fra fru Ragna Nielsens skole. De gikk med blomsterkranser i håret før de fikk flagg i hånda. Det er svært norsk: Først forbudt, så tillatt, og det skal helst være en blomst med på laget.

Russen kom inn i toget i 1905. Det første eget musikkorps i barnetoget hadde Møllergata skole, i 1902. Og slottsbalkongen, eller altanen, om vi skal være helt korrekte – det er strengt tatt ikke en balkong – ble innviet som vinkeplattform i 1906. Da var Kong Haakon og Dronning Maud nye i jobben, det var et halvt år etter at de hadde ankommet det selvstendige Norge, og de begynte tradisjonen som har holdt seg gjennom alle år bortsett fra 1910 (Mauds far, kong Edvard av England, var død), 1940–1944 (de var ikke i landet), og 2020 og 2021 (en pandemi).

I 1945 stilte 202 000 skolebarn opp i barnetoget i Oslo. 8. mai hadde landet vært fritt i ni dager. Kronprins Olav var akkurat kommet hjem fra London, og det øsregnet, og likevel: 202 000 unger.

«Ja, vi elsker dette landet» – og Norge i rødt, hvitt og blått

Du synger «Ja, vi elsker» i ulike toneleier på 17. mai, alt etter hvor du er. Hjemme på frokosten, hånd på hjertet og munnen halvfull av eggerøre, går det greit. På Slottsplassen er det vanskeligere. Du står der i lett baklengs press fra menneskemassen, du har drukket et glass for mye Bollinger eller Mack’s, du synger feil tone på «det elskede land», ingen merker det, alle synger feil tone på «det elskede land». Det er en del av magien.

«Norge i rødt, hvitt og blått» blir for mange den uoffisielle nasjonalsang nummer to. To av versene ble skrevet i 1941, mens landet var okkupert. Sluttverset kom til i 1945. Den synger man helst når en eldre slektning sier «Skal vi ikke ta den også?», og det skal vi.

Bunaden – en overraskende ung tradisjon

Bunaden er et kapittel for seg, og det skal jeg ikke late som jeg behersker fra A til Å. Men det viktigste å vite, når du står i barnetoget på en kjølig morgen i mai og ser ut over havet av rødt og blått og grønt og hvitt, er at den norske bunadstradisjonen slik vi kjenner den i dag, er overraskende ung. Det var først på 1930-tallet det ble vanlig å bruke bunad på 17. mai. Før det var det festklær, eller dress, eller en hvit kjole hvis du var av den typen. Hulda Garborg og Klara Semb gjorde mye av arbeidet med å løfte bunaden frem som en norsk drakt på begynnelsen av 1900-tallet, og siden er det blitt et fenomen som henger sammen med både regional identitet, gullsmedøkonomi og en god del nervøsitet rundt skjorter som krøller seg.

Det finnes hundrevis av varianter, fra Setesdalsbunad til Nordlandsbunad til de mer rekonstruerte byvariantene. De er ikke alle gamle, og de er ikke alle autentiske, og det spiller for de aller fleste mennesker absolutt ingen rolle. Det viktigste er at den passer. Det neste viktigste er at sølvet er pusset. Det aller viktigste er at du har bunadsskjorte som er strøket før kvelden 16. mai, fordi det å stryke en bunadsskjorte etter midnatt på 17. mai er en av de mer demoraliserende handlinger en voksen kan utsette seg for.

Mat på 17. mai: pølser, is og pavlova

Norge er et folk som spiser pølser på fest. Vi er et 5,5-millioner-folk som anslagsvis konsumerer rundt 20 millioner pølser i forbindelse med 17. mai. Issalget femdobles sammenlignet med en vanlig vårdag. Det er voksne menn i mørk dress som spiser softis fra Diplom-Is mens de hilser på sjefens kone, og det er treåringer i bunad med ketsjup ned hele forklestykket, og det er pensjonister som spiser sin tredje krempølse etter middag og innrømmer at den var faktisk best.

Det er to skoler. På Østlandet er pølse i lompe det rette. I deler av landet ellers er det grillpølse i brød. Begge er lov, men den ene er sannere enn den andre, og det er opp til deg å velge.

Frokosten er, for mange, det egentlige høydepunktet. Et koldtbord, helst hjemme hos noen som har plass nok rundt bordet, med eggerøre og bacon, røkelaks og dill, fenalår og spekepølse, lefse og brunost, hjemmelagde rundstykker hvis du har vært flink, kjøpte rundstykker hvis du er ærlig, en god ost, brun ost, jordbær – fortrinnsvis norske, men hånda på hjertet, ofte er det belgiske eller marokkanske som ligger på fatet i mai. Og bobler i glasset. Det kan være champagne hvis du har lønningsdag i nærheten, det kan være musserende fra Spania eller Italia, det kan være en aperol spritz hvis du har bestemt deg for å være den som introduserer aperol spritz til 17. mai-frokosten i din vennegjeng.

Pavlovaen er kakebordets dronning, som er en interessant historisk merknad: den ble oppfunnet i New Zealand i 1926, til ære for den russiske ballerinaen Anna Pavlovas turné dit. Slik er det blitt: norsk nasjonaldag avsluttes med en sør-stillehavsk dessert oppkalt etter en russisk danserinne. Det er en av de tingene som gjør 17. mai så norsk: Vi blander grandiose tradisjoner med pragmatiske importer og later som om alt henger sammen.

Russen og rødluene

Russen kom inn i 17. mai-toget i 1905. Russelua kom samme år. Den røde først, så den blå. I dag finnes også svarte, grønne og hvite, og fargen avhenger av studieretning. Tradisjonelt strakk russefeiringen seg fra 17. mai til Sankthans, men rundt 1980 flyttet hele kalenderen seg, og i dag begynner russetiden 1. mai og avsluttes 17. mai. Det betyr at de fleste russ er gjennomtrøtte og halvkrampaktig festkledde innen selve nasjonaldagen, og at de ofte deltar i barnetoget som en fargerik, litt vinglende ekstra etappe etter de yngste skolene. Mange steder er det også egne russetog om ettermiddagen, med dekorerte busser og satiriske opptrinn som man helst ikke skal forklare for sin gamle norsklærer.

Norge har omtrent 42 000 russ hvert år. Det er en imponerende prosent av et årskull, og de holder fast ved en tradisjon som strekker seg lenger tilbake enn de aller fleste andre russetradisjoner i Europa.

Skolekorps – Norges fineste feiltoner

Rundt 70 000 nordmenn spiller i korps på en eller annen måte. Det er nesten like mange som det er innbyggere i Sandnes. På 17. mai er de alle ute. De spiller «Gammel jegermarsj», de spiller «Norge i rødt, hvitt og blått», de spiller noe som ligner på «Eye of the Tiger» fordi en eller annen tenåring i andre tubarekke har overtalt dirigenten. Du står langs gata, du klemmer en niåring som har gjort sin første offentlige opptreden, du blir rørt selv om det er femte korps på rad og dirigenten har et lite uttrykk i ansiktet som tilsier at han ikke er sikker på om de overlever Karl Johans gate.

Det er noe av det fineste vi har.

Slik feires 17. mai i Bergen, Trondheim, Stavanger og Oslo

I Bergen begynner dagen med salutt klokka 07.00. Buekorpsene marsjerer gjennom byen med trommer og staselig holdning – tradisjonen går tilbake til 1800-tallet, og den fortsetter i et tempo og med et alvor som overrasker alle som ikke er fra Bergen. På Festplassen står et pyntet vikingskip, der talene holdes. Dagen avsluttes med fakkeltog og fyrverkeri.

I Stavanger starter også dagen med salutt klokka 07.00.

I Trondheim, hvor altså den aller første 17. mai-feiringen fant sted i 1815, er det også en sterk tradisjon, men der er det 17. mai-toget som er hovedrolleinnehaveren.

I Oslo går barnetoget opp Karl Johans gate, opp mot Slottet, og passerer slottsbalkongen mellom omtrent ti og tolv. Det er omkring 130 skoler og kanskje 26 000 barn i toget, alt etter hvilket år det er. Foran går Forsvarets stabsmusikk. 17. mai-komiteen stemmer i Kongesangen før noen barn er sluppet inn på Slottsplassen. Skoler som feirer jubileum det året, går først – det er nemlig et hierarki, også her, men det er et tradisjonsbundet hierarki, og det fungerer.

I New York er det 17. mai-parade i Bay Ridge i Brooklyn på den nærmest påfølgende søndag etter datoen. I Seattle, i bydelen Ballard, har de feiret 17. mai siden 1889. På Epcot i Florida går norsk-amerikanske unger og eldre nordmenn rundt med flagg. I Brisbane er det et politieskortert opptog. Vi tar det med oss, dette her, hvor enn vi er. Det er ganske mye trass i en så liten dag.

Hva 17. mai egentlig handler om

Det er fristende å bli bekymret over en nasjonaldag. Andre lands nasjonaldager kan virke… anstrengte. Militærparader. Patriotiske svermerier som glir over i noe som lukter dunkelt. Den norske 17. mai er ikke det. Det er en barnefest, en familiefest, en korpsfest, en folkefest. Det er en dag der femåringer i bunad spiser tre is etter hverandre uten at noen sier nei, der eldre par går arm i arm, der naboer hilser som om de aldri har kranglet om hekken.

Den er gravalvorlig på ett plan – den feirer at vi er en rettsstat med folkesuverenitet og maktfordeling, at vi har en av verdens eldste virksomme grunnlover, at det å samles og rope «Hurra!» i det åpne uten frykt er noe som ikke er en selvfølge mange steder. Men den er ikke høytidelig. Den er rotete, sjarmerende, vannfast hvis været er drittvær, varm hvis det er sol, alltid full av barn som skal komme seg til toalettet og foreldre som har glemt det røde båndet til skoa.

Den er et slags felles utåndingspust. Den lange, kalde vinteren er over. Bjørka spretter. Kirsebæret blomstrer hvis du har et i hagen, eller hvis du tilfeldigvis har gått forbi Botanisk på Tøyen den uka. Du har stått tidlig opp, du har strøket en eller annen skjorte, du har dekket bord, og nå skal du ut. I gata. Til andre mennesker. Til pølser og is og en konsert med korps som spiller i utakt på den fineste måten i verden.

Gratulerer med dagen.

Ofte stilte spørsmål om 17. mai

Hvorfor feirer vi 17. mai?
Fordi Norges grunnlov ble datert og signert 17. mai 1814 på Eidsvoll, og samme dag ble Christian Frederik valgt til norsk konge. Grunnloven ble teknisk sett vedtatt dagen før, 16. mai, men 17. mai er datoen som står på dokumentet og som er blitt selve nasjonaldagen.

Når begynte vi å feire 17. mai?
De første private feiringene var i Trondheim fra 1815. Stortinget begynte å markere dagen i 1820-årene. Etter Torgslaget i 1829 og Karl Johans død i 1844 ble det fritt frem. Det første store barnetoget gikk i 1870.

Hvem startet barnetoget?
Skolestyrer Peter Qvam arrangerte et lite tog på sin egen skole i 1869. Året etter, i 1870, organiserte Bjørnstjerne Bjørnson sammen med Qvam det første store barnetoget i Christiania, med rundt 1200 gutter. Jenter fikk være med fra 1889.

Hvem skrev «Ja, vi elsker»?
Bjørnstjerne Bjørnson skrev teksten – den første versjonen i 1859 under tittelen «Norsk Fædrelandssang». Rikard Nordraak komponerte melodien i 1863. Stortinget vedtok formelt at det er Norges nasjonalsang i 2019.

Når er 17. mai i 2026?
Søndag 17. mai 2026. Se hele maikalenderen 2026.

Er 17. mai en rød dag eller helligdag?
17. mai er en offentlig fridag og en av flaggdagene, men teknisk sett ikke en helligdag i lovens forstand. I praksis er det en rød dag på linje med 1. mai – stengte butikker (med visse unntak) og full feiring.

Når ble bunaden vanlig på 17. mai?
Først på 1930-tallet ble det vanlig å bruke bunad på nasjonaldagen. Før det var det festklær, dress eller hvit kjole.

Hva er Torgslaget?
En sammenstøt mellom kavaleri og folkemengde på Stortorget i Christiania 17. mai 1829, etter at kong Karl Johan hadde forbudt feiringen. Mer enn tretti ble skadet. Henrik Wergeland fikk selv et sabelhugg.

Kilder

Stortinget: «Eidsvoll og Grunnloven 1814», «Wergeland og 17. mai», «Torgslaget og etterspill på Stortinget», «Grunnloven av 4. november 1814». Store norske leksikon: «17. mai», «Grunnlova», «Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814», «Torgslaget», «Henrik Wergeland», «barnetog», «1814 – Det selvstendige Norges fødsel». Eidsvoll 1814: «Grunnloven», «Historien om 1814», «17. mai FAQ». Det norske kongehus: «Barnetogets historie». Norgeshistorie.no: «17. mai 1814». Aulestad museum: «Ja, vi elsker 17. mai». Visit Norway: «17. mai-mat».