Norske kalendereHvorfor feirer vi nyttår 1. januar?
Det kan virke selvsagt at et nytt år begynner 1. januar. Men slik har det ikke alltid vært – og historien bak datoen er en blanding av romersk politikk, astronomisk upresishet og pavelig reform.
Romerne og Julius Caesar
Den tidligste romerske kalenderen hadde bare 10 måneder og begynte i mars. Månedene september, oktober, november og desember het nettopp det fordi de var den 7., 8., 9. og 10. måneden (latin: septem, octo, novem, decem).
Julius Caesar innførte den julianske kalenderen i 45 f.Kr., der 1. januar ble årets første dag. Måneden januar var oppkalt etter Janus – den romerske guden med to ansikter, ett som ser tilbake og ett fremover. En passende gud for nyttår.
Ulike nyttårsdager gjennom historien
Etter Romerrikets fall varierte nyttårsdatoen fra land til land og fra epoke til epoke: 25. mars (Mariæ bebudelse) ble brukt i deler av middelalderens Europa. 25. desember (jul) ble brukt i Frankrike og England i perioder. 1. september var nyttår i den bysantinske tradisjonen.
Gregoriansk reform og standardisering
Da pave Gregor XIII innførte den gregorianske kalenderen i 1582, bekreftet han 1. januar som årets offisielle begynnelse. Etter hvert som europeiske land tok i bruk den nye kalenderen, ble 1. januar gradvis standard over hele Europa.
Norge (under dansk styre) innførte den gregorianske kalenderen i 1700, og 1. januar er siden da vår offisielle nyttårsdag.
Nyttår rundt om i verden
Ikke alle land feirer nyttår 1. januar. Det kinesiske nyttår faller på en dato mellom 21. januar og 20. februar, og det iranske nyttår (Nowruz) faller på vårjevndøgn, rundt 20. mars. Den gregorianske 1. januar er imidlertid den mest utbredte nyttårsdatoen i verden.