Hvordan ble de 12 månedene til?
Hvorfor heter månedene det de gjør, og hvorfor er det akkurat 12 av dem? Svaret finner vi i det antikke Roma – og en gammel kalender som egentlig bare hadde 10 måneder.
Romulus-kalenderen: bare 10 måneder
Den tidligste romerske kalenderen, tilskrevet den legendære kongen Romulus rundt 753 f.Kr., hadde kun 10 måneder og 304 dager. Den begynte i mars og sluttet i desember. Vinterperioden ble ikke telt som en del av kalenderen i det hele tatt.
Navnene på de siste fire månedene avslører dette tydelig: September = sjuende (septem = 7). Oktober = åttende (octo = 8). November = niende (novem = 9). Desember = tiende (decem = 10). I dag er de den 9., 10., 11. og 12. måneden – men de har beholdt de gamle navnene.
Januar og februar legges til
Kong Numa Pompilius (ca. 715–673 f.Kr.) la til to måneder i begynnelsen av kalenderåret: januar og februar. Med dem ble kalenderåret 355 dager. Hvert annet år la man inn en ekstra skuddmåned (intercalaris) for å holde kalenderen synkronisert med årstidene.
Hva betyr månedene?
Januar – Janus, den to-ansiktige romerske guden for begynnelser og dører. Februar – Februa, en romersk renselsesritual som ble holdt i måneden. Mars – Mars, den romerske krigsguden. April – Usikkert; muligens fra latinsk aperire («å åpne», som i vårens blomstring) eller fra gudinnen Aphrodite. Mai – Maia, romersk gudinne for vekst og vår. Juni – Juno, romersk gudinne og dronning blant gudene. Juli – Julius Caesar, som reformerte kalenderen i 45 f.Kr. August – Keiser Augustus, Caesars etterfølger. September–Desember – tallordene 7 til 10 (fra den gamle 10-månederskalenderen).
12 måneder som standard
Da Julius Caesar innførte den julianske kalenderen i 45 f.Kr., fastsatte han 365 dager fordelt på 12 måneder – en struktur vi bruker den dag i dag, nærmest uendret.